• Home   /  
  • Archive by category "1"

Skrive Essay Norsk Ordbok

Til deg som leser dette innlegget: Dette er en av de postene jeg får oftest og flest treff på. Derfor hadde det vært fint for meg om du som leser kunne legge igjen en kommentar etter at du har lest. Hvem er du? Skoleelev? Lærer? Fofatter? Eller hva? Og dessuten: Var innlegget mitt nyttig for deg? I så fall: På hvilken måte? Sitér gjerne fra teksten min, men husk å krediter meg som opphavsmann. Det er mitt håp at teksten min gjør deg klokere i ditt forsøk på å lære noe om hva et essay er.Alt er sikkert ikke like relevant for deg, men jeg vil tro at iallfall deler av teksten kan ha høy relevans for deg. God lesning.

ESSAY. X. AMEN.

( Eller: Hva er nå egentlig et essay, for pokker!)

Far vel til konklusjonene. Far vel til Den Strenge Foreleser. Far vel til definisjonene.

Far vel til Ja og Amen.

Der har du essayet i et nøtteskall, skjønt er det noe man ikke skal, så er det å sperre et essay inne bak lås og slå, murer, trange rammer, eller nøtteskall. Det er en åpen form. La oss sprenge skallet.  La oss ta steget vekk fra den tørre prosaens asfalterte motorvei. La oss se lys.

Laos. Det kan være en passende avstikker. For essayet er en rømling, som stadig vekk stikker av. Du skjønner, i et essay er ikke veien lang fra et nøtteskall til Laos. Hva vet du om Laos, kjære leser? De fleste må vel svare: Ikke så mye. Kanskje vet du at hovedstaden er Vientiane. Ikke det? Kanskje har du hørt om Mekong? Jo. Det har du visst hørt om. Er ikke det en, – elv – …

Det vi iallfall kan gjøre, i et essay, er å leke litt med bokstavene i ordet Laos. La oss gjøre det. Og vips så er vi på Sola. Jeg sa jo at vi skulle se lys. Ikke Lyset, men lys. For det er så mange slags lys, men sollyset er ikke minst. 99, 8 % av massen i vårt planetariske system, utgjøres av denne ene stjerna, Solen. Hvis ikke det er masse, så vet ikke jeg.

Og jeg vet jo ikke. Det er nettopp det som er saken. Det er jo derfor jeg skriver essay, min venn. Jeg prøver ut tankene mine her. Det jeg forsøker å gjøre sammen med deg, – sammen med Sola, sammen med bibelske vendinger, sammen med stemmer fra fjern og nær, Det Fjerne Østen har vi allerede besøkt, Det Nære Vesten, kommer vi til, – er å finne ut hva et essay er. Jeg skriver essay om essay. Metaessay. Det er ikke noe nytt. De fleste metaessays er forvirrende. Har det noen verdi?

Ingen har vært i nærheten av å skrive en tekst som dette før. Så jo, da har det verdi. Teksten er en nyhet. Teksten er helt ny. Teksten er het. Teksten er ny, het. Så varm og ny er den at den er lettere tommelomsk. Akkurat nå, sier essayet til meg som skriver det, kjennes det litt som vi er inne i en vaskemaskin. Ikke noe finprogram her. Fullt kjør. 90 grader. 1600 omdreininger på sentrifuga.

Det finnes ikke fra før ett essay som tar for seg både vaskemaskiner, nøtteskall, Sola og Laos. For sikkerhets skyld kan vi skrive macadamianøtteskall. Da er vi plutselig i Australia. Jeg nærer en helt ubegrunnet, men sterk motvilje mot Australia, så la oss fyke videre, som et annet lønnefrø.

Åh, her kunne jeg ha tenkt meg å flette inn et langt avsnitt om frø. Men det ville kanskje føre for langt av gårde. Skjønt essayets tankesprang kan knapt nok bli for dristige. Dette essayet har lønnas propell. Hvor tar essayets vind oss nå?

Eg er ein båt utan vind.
Du var vinden.
Var det den leidi eg skulde?
Kven spør etter leid
når ein har slik vind?

Olav H. Hauge skrev dette diktet. Han var alene da, vil jeg tro. Siden har diktet seilt sin egen sjø og nådd mange. Det har funnet havn de utenkeligste steder. Lite visste Hauge om hvor mange på Internett som forankrer tankene sine i diktet han fikk til. Jeg fant det for eksempel på sidene til NAV i Indre Hardanger. Feilnavigering? Langt ifra. Det er slik det skal være. Det er ikke ueffent å ha tenkt, skrevet, navigert en del på egen hånd, og så dele det med andre.

Å seile sin egen sjø. Så rart. Det skal bli rarere.

Vi er visst ikke helt ferdige med frø ennå. Frø på sjø. En kokosnøtt er også et frø, visste du det? Dette frøet er for tungt til å benytte seg av nesevinger, som lønnen kan, så det er nøtt (sic!) til å bruke havstrømmene for å komme seg av gårde. Ikke mye er større enn havstrømmene. Tanken kanskje. Tanken har måkevinger. Havet stanser den ikke.

Hvordan knuser du en litt gjenstridig nøtt? Er du blant dem som, etter å ha stridd lenge nok med en gjenstridig julevalnøtt, bare var nødt til å dælje til den. Skallet flyr i flint. Det går i knas. Jeg har gjort det mange ganger, men aldri telt antall knas. Tusen knas virker, litt drøyt, synes jeg. Jeg tror ikke nøtter så lett går i tusen knas. Eller, er du blant dem som bevarer fatningen, går og henter et egnet redskap, en skalpell kanskje, og med stødighet får lirka nøtta opp?

Er du i sistnevnte gruppe, begynner du muligens å miste tålmodigheten med dette essay. Du er en ordensperson som vil til kjernen, så fort som mulig, men fremfor alt skal det skje på en skikkelig måte. Er du en skallknaser, den mer uskikkelige typen, synes du sannsynligvis at dette bare er morsomt en stund til. Men hvis jeg tøyer strikken for langt, hvis jeg ikke snart kommer til noe veldig matnyttig, så blir også du utålmodig. Og når det sprekker for deg, da er Åsgårdsreia løs.

Ok. La oss trampe på noen konklusjoner da. Dette essayet startet med å gå hardt ut mot konklusjoner. Det skoleriktige essay, en selvmotsigelse, egentlig, skal ikke konkludere. Altså: Ikke konkluder! Nå skal jeg vise deg hvor galt det kan gå. På Språkrådets internettside finnes en definisjonsordbok. La oss, ja la oss, undersøke hvordan den definerer essay:

kort populærvitenskapelig el. litterær avhandling el. artikkel

Nei, og atter nei. Et essay er ingen avhandling og artikkel. Det finnes tre sjangerformater, opplyses det i boka Tekstens autoritet: Artikkel, avhandling og essay. Så er det noe essayet absolutt ikke er, så er det avhandling eller artikkel. Her bommer Definisjonsordboka grovt. Hovedforskjellen er denne: Mens avhandling og artikkel er konkluderende, er et essay problematiserende. I en artikkel kan man sette en pil mellom argument og synspunkt. I et essay er denne forbindelsen mer som en spiral, sies det i boka Tekstens autoritet.

Så var det dette med populærvitenskapelig. Et essay kan være det, men det blir feil å ha med dette i en definisjon, for et essay kan også være vitenskapelig.

Og kort? Jeg har ikke funnet det som krav til essayet i noen fagbok at et særmerke ved essayet er kortheten. Går vi til Montaigne, og det bør vi gjøre siden han av mange regnes som essayets far, ser vi at essayene hans varierer voldsomt i lengde. (Hvem essayets mor, bror, søster, sviger og svoger er, kan man ikke så lett finne svar på, men det er lov å gruble. Er det virkelig slik at essayet har en far? Det er også et spørsmål som er adekvat? Kanskje det har null fedre? Kanskje det har to fedre? Vi ser altså for oss et partnerskap mellom Montaigne og Bacon. Eller kanskje vi har å gjøre med et pappatriumvirat hvor vi også kan involvere Holberg å gjøre.)

Dermed skulle den definisjonen være filleristet, sønderknust, død og maktesløs. Essayet er ikke med definitorisk nødvendighet kort. Essayet er ikke nødvendigvis populærvitenskapelig. Essayet er aldeles ikke, by no means, en avhandling eller en artikkel.

Hva er så et essay? Det er litt av en nøtt. Før vi går videre til mer faglitteratur for å forsøke å finne et svar, vil jeg advare deg: Kanskje essayet ikke er noe? Muligens vil det by på nærmest uoverstigelige problemer å hamre på plass noen stabile sjangerspesifikasjoner. I et essay er det ikke så og så mye karbohydrat, så og så mye fett, så og så mye protein.

Tradisjonelt har man oversatt ordet essay (på moderne fransk essai) med forsøk, men det kan like gjerne bety prøve eller test, hvilket bedre røper essayets undersøkende, proberende, «u-endelige» karakter. Til forskjell fra den vitenskaplige analyse eller den metodiske granskning. For selv om essayets utgangspunkt, påskudd og tema kan være akademisk, er essayet mest seg selv når det begynner med en reise, et møte, en observasjon, en hendelse eller en strøtanke. Først og sist er det personlig; det er en samtalepartner, ikke en foreleser.

Det er Henning Kramer Dahl som skriver dette i innledningen til sin essaysamling Tiden lager alle sår. Ser du? Allerede i overskriften får han fram noe vesentlig ved essayet. Han vrir og vender på ting. At tiden leger alle sår, vet vi alle, men det er usant. At tiden lager alle sår, har de færreste tenkt på, men hvem kan si at det ikke er sant?

Her har du en lekse, eller Lek!Se! som jeg liker å tenke på det som. Den kan du ha i bakhodet, i tankene, i baktankene, en smule tid, til et forslag til løsning ser dagens lys, litt lenger uti dette essay:

Hva har pussing og gnikking med essayskriving å gjøre?

Mens vi er inne på lekser, pussing og gnikking kan vi gå til skolens verden for å lete etter svar på hva et essay er. Hvem er det så som har makt i skolen? Skolens Gud heter ikke Rektor, Bård, Tora eller Arne Duncan, nei, han heter Læreboka. Tilliten til Læreboka i skoleverket, får det til å verke, kan jeg merke, i hele meg, og vel så det. Denne grenseløse tillit er ikke tillitsvekkende i det hele tatt. Spør du meg, er den heller gruoppvekkende i all sin nesegruse beundring. Læreren sier egentlig ikke: Da kan dere slå opp på side 666 i norskboka. Hun sier: Da kan dere slå opp på side 666 i Sannheten.

Jeg blar opp i Panorama. Jeg liker den tittelen. Er det et godt utsiktspunkt? Hva vil dette gjøre med vårt perspektiv på essayet?

En essayist skriver for å forsøke å finne ut av noe, ikke for å legge fram en sannhet som allerede er funnet.

Jeg spør deg som leser: Har jeg gjort det så langt, eller hva?

Essayet blir nærmest som en tankereise som leseren blir med på. For å få til dette går essayisten gjerne i diskusjon med seg selv.

Kjetil 1: Du er en strålende skribent der du sitter, midt på natta, omgitt av mariekjeks og pulverkaffe, fullt av lærebøker fra den videregående skole, kompendier, og selveste Skriveboka. (Tenk at den virkelig finnes!) Du vil virkelig finne ut hva et essay er. Kona di har lagt seg. Din sønn, lille Leo på et halvt år har gått og lagt seg. Svigermora di, som er på besøk, har lagt seg. Du kunne delt skjebne. Du kunne delt seng. Men neida, du store skribent. Du sitter oppe. Du dissekerer. Du vil åpne essayet for allmennheten.

Kjetil 2: Pøh! Surrehue er det du er. Det hjelper ingen at du sitter oppe. Gjør din ekteskapelige plikt! Gå og legg deg, for svarte! La essayet seile sin egen sjø. Mange nok har forsøkt å uteske essayet dets essens. Verden blir ikke klokere av at du, en norsk, middelmådig skribent, sitter oppe med sur pulverkaffemage og spinner løst og slarkete tankespinn. Og egentlig gjør du ikke dette for andre. Du gjør det for deg selv.

Et essay kan også være skrevet som en samtale – enten med en tenkt leser eller som en dialog, for eksempel mellom far og sønn.

Far: Hva er et essay, sønn?

Sønn: I Skriveboka står det at man ikke trenger å gå rett på mål i et essay, pappa.

Far: Hm! Moren din sier også at forspill og samspill er viktig. Og selv liker jeg godt å trikse litt, før jeg går på mål. Står det noe mer i den Skriveboka.

Sønn: Pappa, da. Den er på 766 sider! På side 445 står det to ganger at et essay skal være slentrende. Samtidig skal det være kunstferdig og gjennomtenkt. Det høres ikke lett ut, pappa.

Far: Det er ikke det sønn, det er ikke det. Les mer for din gamle far.

Sønn: Det er gunstig å blande observasjoner, filosofiske refleksjoner og anekdoter, ser det ut til.

Far: Det har jeg alltid gjort. Kanskje essayet kan være noe for meg?

Sønn: Det er noe om essayets historie her også, skal vi se. «Viktige former som essayet sprang ut fra var den greske antikkens dialoger og brev, og de korte, resonnerende avhandlingene som ble skrevet i romertiden.»

Far: Dialoger og brev vet jeg hva er. Men jeg trodde ikke essayet hadde noe med avhandlinger å gjøre?

Sønn: Det står i Skriveboka, pappa, så da er det nok sant. Det står masse om Montaigne her også.

Far: Det tar vi en annen gang, sønn.

Sønn: Jo, men jeg må ta med dette: For Montaigne var essayet en motvekt til mengdene av skolemesteraktige, strenge framstillinger som kjennetegnet skrifter på hans tid.

Far: Hø-Hø. Ja, eller på vår tid…

Sønn: Form er viktig i essay, pappa, nesten viktigere enn innhold. Det er et stort poeng hvordan ting blir uttrykt. Alle kan si sannheten, få kan tale klokt og forstandig om den. Det er Montaigne igjen.

Far: Vi får visst gå ut og skaffe oss essayene til Montaigne i morgen, gutt. De har visst kommet på norsk nå. Jeg kan vanskelig tenke meg en bedre måte å lære på enn å studere eksempler. Og hvorfor ikke gå til kildene.

Sønn: Ad fontes!

Her forlater vi far og sønn, men vi skal ikke helt slippe tak i Skriveboka. Skrivebokas mor, Merete Morken Andersen har en kastøvelse å anbefale. Andersen skriver at essayisten kan     «tillate seg å kaste noen bilder eller synspunkter opp i luften, for så interessert å undersøke hvor de havner«.

Du husker kanskje at jeg kastet opp en lekse? Ja, jeg kastet den opp, jeg spydde den ut, slik er det jo som oftest med lekser. Vel, nå har den landet akkurat her, og jeg skal gi deg mitt svar:

Pussing og gnikking. Noen tenker på sølvtøy. Noen tenker på Aladdin. Jeg tenker på essay. I et essay må du pusse og gnikke på formuleringene til det skinner og gnistrer av dem. Å skrive et essay er som å spikke en diamant. Tygg litt på den! Språket skal ikke bare være kurant. Det skal være karat. Parat og klart, også, ikke bare prat og pjatt. Og styr for all del unna selvfølgeligheter. Hvis ikke risikerer vi at Montaigne snur seg i sin grav. Du husker vel hva han sa om viktigheten av form. Og hva verre er, en tekst fri for diamanter risikerer å bli det diametralt motsatte av et essay. Altfor mye som utgis som essay, er det slett ikke.

La meg putte ytterligere noen tanker om hva et essay kan være i min kompott. Kom, Putti Plutti Plott og hjelp oss. Hvordan var den regla di, igjen? Spikke sage lime banke, spikke sage lime banke. Og så til slutt i det byggverket slepper vi til snikker Morken Andersen igjen:

«Kanskje kan man si at essayisten (…) inntar rollen som et undrende, men lærd barn som ser på verden med åpent og uforferdet blikk, og som først og fremst stoler på sine egne erfaringer. Essayisten stiller seg skeptisk til alle bestemte oppfatninger om at ting «bare er sånn». Hun vil undersøke selv, og hun vet at noe av det eneste hun virkelig kan være sikker på, er forandringen selv.»

Bygget reiser seg. Vi klyver opp i øverste etasje. Nydelig utsikt! Det er Panorama igjen:

Akkurat som kåseriet er essayet en mellomsjanger, i grenselandet mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Ironi og humor har essayet for eksempel felles med kåseriet. Den personlige tonen gjenkjenner vi fra brevet. Drøfting og resonnement fins også i artikkelen.

Hybrid. Så kort kunne jeg gjort det: Essayet er en hybrid. Noen velger å kalle essayet en «hjemløs sjanger» En hjemløs hybrid. Det høres jo ikke så bra ut? La meg for egen regning føye til vargtass. Essayet er en hjemløs hybrid av en vargtass. Kan dette være essayets destillat?

I boka Hva er sakprosa kokes essayet ned til en liste på tolv punkter. Tallet tolv er ikke tilfeldig, tror jeg. Tolv disipler, eller læregutter om du vil, og tolv tanker, eller sjekkpunkter om du vil, for essayet. La oss se om vi kan få has på hybriden på denne måten. La oss kikke nærmere på Gerhard Haas’ tanker, for det er hans artikkel Essayets særmerke og topoi som ligger til grunn:

  • 1. Et essay skal være som en vandring med omveier og avstikkere. Om omveier vil jeg med kjærlig takk sitere Nils Kjær her: Det er omveiene og forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv.
  • 2. Et essay skal være som en samtale med leseren. Ordet «vi» kan derfor være et godt ord i et essay. Det spørs om ikke spørsmålstegn også er et tegn på at essayisten er inne på et godt samtalespor. Og her er det ikke retoriske spørsmål, med bare ett riktig svar som gjelder.
  • 3. Essayet skal være en tankeprosess, ikke et ferdig resultat. Dette punktet sliter jeg litt med. For ethvert essay må jo slutte et sted. Ergo er det et ferdig resultat. Men man kan jo, men man kan jo, alltids sikte etter en tilsynelatende uferdighet. Vandringen tar ikke slutt. Essayisten og hans leser tar far vel, men begges vandring fortsetter. Kanskje de kommer til samme korsvei ved et annet høve?
  • 4. Essayet skal ha en åpen form. En rå-pen form skader heller ikke, men altså: Et liv vil aldri gå helt opp. Et liv kan ikke settes på indeks og systematiseres på en fullkommen måte. Essayet tar konsekvensen av dette. Det oppfatter verden som fragmentarisk. Bare ved å være spørrende og søkende, kan vi ane konturene av Livets Helhet. Essayet sier kanskje at livet ikke kan forstås fullt ut, men få andre sjangre har et så intenst forhold til livet. Nettopp derfor blir alt så komplekst. En pedagogisk bi-effekt av dette at essayet ikke kan føre tanken til endes, blir at leseren må tenke videre selv. Og hør, min venn, er det ikke et adelsmerke for essayet, at sjangeren umulig kan finnes i dogmatiske og innestengte land? For «linjebundne, dogmatiske essay er umoglege», som Gerhard Haas skriver.
  • 5. Essayisten møter virkeligheten på en dialektisk måte. Jeg har diabetes. Type 1. Diabetes mellitus. Det betyr at honning renner rett gjennom meg. Eller sagt på en annen måte: Sukker hoper seg opp i kroppen min og noe av det skilles ut gjennom urinen. Vi diabetikere pisser honning! Det gjør ikke akkurat dovaskejobben noe lystigere. Prøver jeg her å si at essayskriving er sammenlignbart med dovasking? Kanskje. Nå fikk jeg et diabolsk innfall. Jeg skal lansere et dia-ord til uten å forklare det. Jeg mener bestemt at dette dia-ordet kan si noe om essayets vesen og oppgave. Men du må altså selv slå det opp hvis du ikke kjenner det fra før: diafon. Essayet er ikke bare dialektisk, det er også en diafon. At det er dialektisk, betyr for øvrig at man avveier ulike synspunkter mot hverandre, uten å låse seg til noen av dem. Vi kan låne ordet «tvisyn» av Aasmund Olavson Vinje også som forsøk på forklaring. For noen kan et slikt tvisyn virke vinglete. Andre mener at å betrakte livet grunnleggende tvisynsk, krever mot. Haas skriver: «Tvisynet blir for essayisten eit middel til å utforske sannsynleg sanning, eller sanning som er viktig for essayisten.»
  • 6. Essayisten er subjektiv og tilnærmer seg sannheten gjennom å skifte perspektiv. Verden endrer seg. Fort. Snart er Internett passé. Fortere og fortere, vil Hylland Eriksen innstendig gjøre oss oppmerksom på, og skriver en bok med tittelen Øyeblikkets tyranni. Jeg kjenner ingen som liker tyranni. Tyranni er en slektning av Resignasjon. Men trass i at verden endrer seg, resignerer ikke essayisten. Isteden er han på leit etter en spesiell form for erkjennelse. «Tilnærming» kan være et dekkende uttrykk for det. En slik tilnærming til det sanne, må skje gjennom virkningsfulle perspektivskrifter.

Nei. Nå går jeg jammen og tar meg et par av nøtteposene jeg har i småspiseskapet mitt. Det er et lite, rektangulært kjøkkenskap, helt oppunder taket. Kona mi rekker ikke opp uten en stol å stå på. Der lagrer jeg alt hun ikke liker at jeg spiser. Kjeks. Potetgull. Sjokoladeflarn. Og altså nøtter. Men nøtter er greit, sier min kone. Det er visst «sunt». For meg er det opplagsnæring. Jeg tar en pause her.

– – –

7. Essayisten varierer og eksperimenterer. Essayisten er en utrøttelig skaper av sammenstillinger. Et essay der variasjon var i aksjon, var sannsynligvis et bedre essay enn et essay der forfatteren ikke har prøvd, eller ikke fått til, å variere.

8. Essayisten skaper ikke, og underlegger seg ikke systemer. Det er rart, for ordet «system» betyr nettopp «sammenstilling». Sammenstilt med punktet over, blir dette noe merkelig, kanskje vi kan si paradoksalt? Det er vel den planmessige sammenstillingen essayisten skyr. La oss, ja la oss, sammenstille. Vi tar ordet sky. Vi tar ordet system. Vi skaper ordet skystem. Essayisten skaper, og underlegger seg skystemer. Nøyaktig hva dette skal bety, kan vi ikke vite. Det betyr nå i alle fall blant annet at essayet ikke tror at endelig sannhet er mulig. Det er hele tiden åpent for andre tanker, tanker som fører videre.

9. Essayisten er på samme tid moden og skeptisk. Bare skeptikeren er virkelig moden. Av dette følger at modenhet intet har å gjøre med skråsikkerhet.

10. Essayet er en fri og lekende form. Her oppfordres leserne til å skrive egne essay om lek. Gjettelek: Tror du det er lekende lett å skrive essay? Hva er forskjellen på kattens lek med musen og sexlek? Hvis essayet er en fri og lekende form, er det da sakprosa eller skjønnlitteratur? Og har Lech Walesa noe som helst med dette punktet å gjøre?

11. Essayet er grunnleggende kritisk. Filosofen Theodor W.Adorno har som et hovedpoeng at essayet er den kritiske formen par excellence. Dette er Hamburger kritisk til. Han mener at det kritiske essay framhever objektet for mye, slik at de fleste «kritiske essay» ikke er essay, men korte avhandlinger. Jeg er på lag med Hamburger. La oss være på lag med Hamburger. La oss banke fast, spikke lime sage banke, at essayet ikke er en avhandling. Vær gjerne kritisk, det er ikke det, men gjør ikke teksten din til en avhandling om du ønsker å skrive essayistisk.

12. Essayet former det som allerede er formet. Et essay er åpent for alle typer stoff. Montaigne skrev om vond lukt, kannibaler og om dem som halter like gjerne som han skrev om anger og om samtalens kunst. Likevel er det ikke bare å pludre i vei. Essayet står like fjernt fra uforpliktende snikksnakk som det står fra den strenge, vitenskapelige forskning. En hovedingrediens for den som vil skrive essay, er et visst kulturelt utsyn. Det er fint å kjenne til det som er skrevet før, og trekke inn det. Det er for dumt ikke å trekke inn fordums visdom, nedfelt i skrift av fremstående kvinner og menn.

Jeg sa menn og kvinner. Riksmålsforbundet nevner følgende personer som fremragende norske essayister i det tjuende århundre: Nils Kjær, Sigurd Hoel, Gunnar Heiberg, Johan Borgen, Odd Eidem og Jens Bjørneboe.

Kan ikke kvinner skrive essay? Jeg vil trekke Solveig Aareskjold opp av hatten. Du skulle prøve noen av essaysamlingene hennes. Kyss meg i diskursen, kanskje, eller Tyrefekting. Min personlige favoritt er Kunsten å bu i hus.

» Somme hus gir seg ut for å vera noko anna enn dei er. Somme hus er kakehus som lokkar med at dei vil gjera deg mett og tilfreds. Men i røynda er det du sjølv som skal bli fortært der inne. Å skriva ei bok er som å bygga eit hus. Og å lesa ei bok er som å gå inn i dette huset. Begge delar bør ha ein formålstenleg arkitektur.»

Så kan man selv grunne videre på hva «formålstenleg» kan være.

Her og nå finner jeg det formålstjenelig å ta en tur inn i skrivestua til damene Dahle, Askeland og Wold. Eller kanskje heller skrivekjøkkenet? Hva er et hus’ viktigste rom? Jeg holder en knapp på kjøkkenet. Nesten alt kan gjøres på kjøkkenet. Koke mat, så klart. Det går an å sove på kjøkkengulvet. Man kan putte klær i noen av skuffene. Til nød kan man også tisse i utslagsvasken. Uansett, Dahle, Askeland og Wold har kokt sammen boka Skrivekurs for skrivelystne. Jeg siterer fra en del Askeland står bak.

«Viktigast av alt er at essayet er ein samtale mellom likemenn.»

Det kan jeg like. Det høres bra ut. Men hva hvis den som skriver essayet er en svært belest person? Den som skriver er velbeslått med bøker i hyllene sine og finurlige tanker i hodet sitt. Vedkommende er vel tenkende og vel skrivende. Vel vel vel. Forfatteren har flust av ord. Kanskje vrimler det av referanser til gammel, ærverdig litteratur. Essay-forfatteren har gjerne en slik bakgrunn. Og han vil altså behandle deg som sin likemann. Han vil ikke gi seg til å popularisere og pedagogisere. Hva sier du da?

Sakprosaprofessor Johan L.Tønnesson spør: «Hva ville essayet tape på at (…) essayisten viste mer ydmykhet overfor sitt publikum?» Litteraturforskeren Leif Logum langer ut mot det han kaller «teorieksersis etter tysk mønster» og anbefalte en mer pragmatisk essayforståelse. Han vil vekk fra det å tenke i enke motsetninger. For ham er det ikke så interessant om vi kan stemple en tekst som essay eller ikke-essay.»I praksis møter vi ofte tekster som representerer blandinger av ulike elementer, og derfor motstår alle forsøk på plassering i entydig skjema.» I stedet for å dyrke idealet om det rene essayet, anbefaler han en essayistisk skrivemåte. Hva slags skrivemåte snakker vi om da?

  • – Det har med innstilling til arbeidet å gjøre.
  • – Det handler om å skrive med «omsorg for uttrykket».
  • – En utprøvende stil må velges.

Og dette kan man jo godt gjøre i diverse sjangre: Biografier, historieverk, debattbøker og hvorfor ikke lærebøker av og til? Mange har vært inne på tanken om at en slik skrivemåte ikke er ukjent for de som beveger seg i bloggosfæren.

Kanskje essay mer betyr enn tenkemåte, væremåte, skrivemåte enn det er et fastlagt sjangerskjema?

Nå skal dette essayet gå og legge seg, og det er selvsagt, essayets far, alle essays oldefar, Montaigne som skal bysse det i søvn.

Essayets far lagde barn bare rett før han sovna, og aldri stående, visste du det? Dette forteller han i et essay som klart skulle vise at han hadde lite til overs for abstrakte tankerekker. Derfor henta han døme, ikke bare fra andre bøker, men fra eget liv, slik som her:

«Jeg kan ikke lenger uten ubehag sove om dagen, maten bekommer meg ikke vel mellom måltidene, jeg kan ikke spise frokost, og om aftenen kan jeg ikke legge meg før det er gått minst tre timer siden jeg satt til bords. Jeg kan ikke lage barn annet enn like før jeg sovner, og aldri stående; jeg kan ikke gå lenge svett, ikke drikke kaldt vann eller ublandet vin, ikke gå barhodet, ikke la meg klippe efter middag. Jeg føler meg like uvel uten hansker som uten trøye, jeg må vaske meg både efter måltidene og når jeg står opp om morgenen, og min seng må ha både himmel og gardiner.»

Himmel og hav! Så Montaigne var en pingle? En sær pingle, og en relativt ærlig pingle, men likefullt en pingle.

Hvis du etter å ha lest alt dette, sier: Jammen, var nå dette egentlig et essay? da har du bestått eksamen. Eksamen er, så rart det enn kan høres, et ord som er i slekt med essay. Det er Arne Melberg som forteller det. Ordet eksamen betyr opprinnelig «gransking.»

La oss ganske enkelt granske.

Velkommen, ukjente X. Amen. Amen. Amen.

Lik dette:

LikerLaster...

36 Comments »


(Til eksamen har du lov til å bruke ordliste eller ordbok. Bruk en du er fortrolig med. Er du ikke fortrolig med noen, vil du ikke ha store nytten av å lese det følgende).

1. Offisielle ordlister og ordbøker viser de fleste valgfrie formene (jf. punkt 2 under Råd om rettskrivning og punkt 3 under Råd om bøyning).

boka/-en betyr valgfrihet mellom boka og boken uten forrang for noen av formene.

2. En rettskrivningsordliste (skoleordliste) er forholdsvis kortfattet og viser hvordan ord skrives og bøyes. Noen ordlister har en del forklaringer eller synonymer eller eksempler på bruk av ordene, men hovedformålet med en ordliste er å vise rettskrivning og bøyning.

De fleste ordlistene viser bøyning som i eksemplene ovenfor. Det forutsettes at du kjenner regelmessig flertall bukter, buktene av bukt når du får oppgitt bukta/-en, og at og at du kjenner regelmessig bestemt form flertall bøkene når du har fått oppgitt ubestemt form bøker.

I alle ordlister er det slik at visse opplysninger gis i veiledningsavsnitt foran eller bak. Du må kjenne ordlisten så godt at du vet hva som sies hvor, så du slipper å bruke tid på å lete.

3. En rettskrivningsordbok gir de samme opplysningene om rettskrivning og bøyning som en ordliste, men inneholder langt flere ord og har også mange flere ordforklaringer.

Den boken som er aktuell, er Tanums store rettskrivningsordbok. Kjenner du den ikke fra før, vil du ha liten nytte av den til eksamen.

4.Definisjonsordbøker («dictionaryer») gir alle opplysninger du trenger, og flere til: om rettskrivning, bøyning, uttale, betydning, korrekt bruk samt om ordenes opprinnelse. Tre bøker er aktuelle:

Størst er Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner, 2.utg. 2005, (tidligere navn: Norsk Illustrert Ordbok) fra Kunnskapsforlaget. Den gir rikelig med eksempler på bruken av ordene og i mange tilfeller også synonymer.

Boken viser bøyningsformene umiddelbart etter oppslagsordet, akkurat som i en ordliste. Den viser bare de (mest) moderate bokmålsformene, f.eks. bare slukke (ikke slokke og sløkke), bare gren (ikke grein), bare nordenfor (ikke nordafor), bare boken (ikke boka). Den viser dessuten en del riksmålsformer du ikke har lov til å bruke. De er merket med en trekant.

Denne ordboken finnes på ordnett.no som Norsk ordbok.

Bokmålsordboka (Kunnskapsforlaget) er av samme type og gir de samme opplysningene (bortsett fra illustrasjoner og synonymer). Den inneholder alle valgfrie ord- og bøyningsformer. Bøyningen vises ofte med bokstav- og tallkoder som er forklart foran i boken.

Norsk Ordbok (Cappelen) er mindre enn de to andre, har kortere definisjoner og færre, men sentrale eksempler og er lett å finne frem i. Den oppgir alle valgfrie ord- og bøyningsformer og angir bøyningen etter oppslagsordet, som i en ordliste.

5.Norsk synonymordbok (Kunnskapsforlaget) er boken for den rutinerte og mer kresne skribent – for den som ikke slår opp for rettskrivningens og bøyningens skyld, men som er ute etter det beste ordet akkurat der i den setningen.

Har man skrevet f.eks. nedtrapping, men ikke er helt fornøyd med det og ikke kommer på noe bedre, slår man opp på nedtrapping i synonymordboken, og finner bl.a. avkorting, avslag, begrensning, fall, fradrag, innskrenkning, nedbygging, reduksjon.

6. Det er aldri for sent å begynne å bruke ordbok. Har du ikke gjort det i skoletiden, har du gått glipp av mye moro. Men det er jo et liv etter eksamen også. Gjør deg kjent med ordbøkene vi har nevnt i punkt 4 og 5, og se om de skulle være noe for deg!

One thought on “Skrive Essay Norsk Ordbok

Leave a comment

L'indirizzo email non verrà pubblicato. I campi obbligatori sono contrassegnati *